Bispemøtet har besluttet at alle domkirker i Den norske kirke skal ringe med kirkeklokkene torsdag 7. august kl. 15.00. Det er mulighet for lystenning i Tromsø domkirke fra kl 12.
Bilde: Kirkeklokka i Tromsø domkirke, foto: Gry Dørnberg Olsen
Alle lokalkirker, som har mulighet, kan delta i markeringen. Klokkene vil ringe mellom 7 og 15 minutter, eller etter lokal skikk.
Her i Tromsø domkirke vil biskop Olav Øygard, domprost Stig Lægdene og andre være til stede. De leder oss i bønn fra klokken 14.45 og deretter vil kirkeklokkene i Tromsø domkirke ringe. Det samme vil også kirkeklokkene i flere kirker i Tromsø gjøre.
En protest mot lidelsene
Kirkenes klokker kaller til bønn og er et uttrykk for vår solidaritet med sivilbefolkningen på Gaza. Slik kan vi uttrykke vår uro og vår protest mot de lidelsene det palestinske folk utsettes for i Gaza.
Vi står overfor en situasjon som er så kritisk at vi alle sammen spør oss hva vi kan gjøre. Når ordene ikke strekker til, lar vi klokkene gi lyd til vår avmakt. Når handlingene våre føles små, vender vi oss i bønn til den treenige Gud, vår skaper, frigjører og livgiver. Når mørket tetner, tenner vi lys.
Det å ringe med klokkene er også et farevarsel. Ikke bare for dem som rammes direkte, men for hele menneskeheten. Derfor oppfordrer vi alle som kan gjøre noe for å få slutt på lidelsene i Gaza – til å gjøre det med fredelige virkemidler. Vi har kirkene våre, vi har ordene, vi har symbolene. Gjennom domkirkene, og så mange som mulig av landets kirketårn, tar vi byrommet og fellesskapsrommet i bruk med vårt uttrykk, og vårt kall til handling.
Denne markeringen er til støtte for sivilbefolkningen som lider i Gaza. Vi ber for dem, vi ringer for dem, vi står sammen med dem. Gjennom vår søsterkirke i Det hellige land gjøres dette kjent også for dem som er der.
Les her hva preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit sier om aksjonen: Humanitær katastrofe: Kirkeklokkene ringer for fred - Den norske kirke
Rettferds Gud,
Vi er langt borte frå lidingane på Gaza. Men fordi vi er bunde saman i menneskeverdet vi alle er skapte med, kjenner vi på sorg og fortviling over håpløysa våre sysken opplever. Vi ber: Hjelp at vi ikkje må miste motet til å kjempe for dei som lid, og at vi ikkje vert freista til å forlate vegane som kan opne for fred og rettferd. La oss ikkje miste trua på at verdssamfunn og politikarar finn vilje til løysingar som ivaretek sjølv den svakaste mellom oss, og som kan skape varig fred og forsoning.