Bibeltekstene til dagen finner du her: Nettbibelen 

Preken 

På TILs hjemmebane, Romssa arena, kan vi ofte høre annonseringer på norsk og på nordsamisk. Den samiske stemmer fikk jeg nettopp vite er Sigbjørn Skådens stemme. Han er glad i TIL og han er glad i det samiske språket. Og for noen dager siden ble hans litteratur sett og belønnet med Nordisk råds litteraturpris. Han fikk det nok ikke for å kommentere fotball, men for romanen Planterhaug eller Láŋtdievvá. Denne gudstjenesten er en del av samisk språkuke og vi har all grunn til å glede oss over den flotte anerkjennelsen for boka og for at samisk høres i høyttalerne på Romssa arena. 

Kanskje henger ikke dette så veldig tett sammen med teksten i Lukasevangeliet. Men når vi leser evangelieteksten på bots- og bønnedag, i samisk språkuke, så er den også en ransakende tekst.  

I Lukasteksten er Jesus på reise. Det er vel verdt å merke seg at Jesus ikke sitter i et tempel der han underviser og tar imot folk. Han reiser rundt fra sted til sted. Han gjør seg tilgjengelig og møter på den måten alle slags mennesker. Vi vet veldig lite om hvordan disse reisene foregikk. Hvor sov Jesus, hva og hvor spiste han, var klærne rene og hele? Vi har små glimt av dette. Vi hører om disiplene som plukket kornaks på en sabbat fordi de var sultne. Vi vet at Jesus var venner med Marta, Maria og Lasarus, kanskje bodde han en del hos dem? Noen netter sov han kanskje ute? Når Jesus forteller om den barmhjertige samaritan så forteller han om veger som var farlige å ferdes på. Kansje opplevde ha nogså det. 

I disse årene er Jesus i bevegelse. Han er ikke bofast. Kanskje var det også provoserende? Fra vårt eget lands historie vet vi at det på 1800-tallet var sterke bevegelser for å etablere og bygge opp under det norske. Millom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fenge sin heim. Det er bonden og den bofaste nordmannen som er malen og i dette passer et nomadisk liv dårlig inn.  

På bots- og bønnedag skal vi erkjenne at normen for å høre til i landet vårt har vært ganske smal, og at vi godt kan løfte blikket i dag og se hvor stor rikdom det er i å leve sammen på forskjellige måter. Og kanskje også bevege oss mellom måtene. 

Jesus beveget seg.  

Og han møtte mennesker som samtalte med han og spurte spørsmål. Ett av spørsmålene var: Herre, er det få som blir frelst? 

En av de mange kommentarene som er skrevet om Lukasevangeliet kommenterer dette med å stoppe opp ved spørsmålet - er det få som blir frelst. Og spør - frelst fra hva? For i det tidlige bibelske materialet og generelt i jødisk tro så handlet frelst om det som var der og da. kriser, krig, slaveri, død. Hos Lukas handler frelse ofte om det hinsidige, men også om livet her og nå. Er det få som blir frelst?  

Vi tror på frelse ved nåden alene, men vi leser også Lukasevangeliet i dag og her er Lukas veldig konkret. Vi skal kjempe for å komme inn i varmen, sier Jesus i Lukasevangeliet. Og når vi står ved døren og vil inn skal Jesus svare – jeg vet ikke hvem dere er! 

Og videre – jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg alle dere som gjør urett!  

I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen er det ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan kirken gjorde urett, også mot det samiske folk. Bildet er ikke entydig, men det er også slik. Det jobbes på mange kanter for å trenge inn i hva som har skjedd hos oss de siste par hundre årene. For det må fortelles og holdes opp i lyset.  

Det handler om språk og det handler om tro og livsgrunnlag.  

Som kirke finner vi oss selv ofte utenfor døren for å prøve å komme inn, for å bli konfrontert med oss selv. Jeg vet ikke hvem dere er! 

For ting skal snus opp og ned på, sier Jesus her. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste. 

Og vi kjenner det fra Marias lovsang i begynnelsen av Lukasevangeliet:  

Han gjorde storverk med sin sterke arm; 

han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. 

Han støtte herskere ned fra tronen 

og løftet opp de lave. 

Han mettet de sultne med gode gaver, 

men sendte de rike tomhendte fra seg. 

Kirken har hatt hovmodstanker om seg selv. Kirken har opptrått som herskere, og kirken har vært rik. 

Dette var da dystert, tenker vi kanskje. For vi er jo kirke, vi deler jo brød sammen i nattverden. Vi lever alle under Guds nåde. 

Ja, og amen til det. 

Men Lukas holder oppe et speil til oss i dag – som majoritetskirke – og vi skal lytte og erkjenne. VI skal snakke sant om det som har vært og som er. 

Men hvor går vi da videre? Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi kjempe for å komme inn gjennom den smale porten? 

Et mulig innspill leser jeg hos Tore Johnsen. I hans artikkel The Body and Spirit of Reconciled Diversity. Altså om en forsonet ulikhet eller om en forsonet forskjellighet. Om enhet som handler om noe annet enn at alle skal være like, fra et samisk perspektiv.  

Å være ett i Kristus må ikke bety å være lik. Ikke hvis noen må gi opp sin unike identitet for å passe inn i en gruppe av enhet.  

I Efeserbrevet kan vi lese: Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt 

Ved å være luthersk statskirke har tanken om å være ett i Kristus gjort at Guds mangfoldige skaperverk har blitt forsøkt begrenset og undertrykt, for å passe inn.  

I et brev fra 1896 skriver en samisk far til skolen og fortviler over at samisk språk er tatt ut av all undervisning, også undervisning i kristendomsfaget. Han skriver: 

"Kjære prester. Om der visste hvor kalde og arrogante deres har framstått, ville dere gråte og tenke at tenk om vi heller var samlet i en felles fred. Kjære nordmenn og sjelevoktere - Angre og vend om til Gud. Slik at deres synder må bli slettet ut. Og at nye tider må kommer fra Herren. Gud hjelpe oss til å oppnå dette, i vår alles Jesu kristi navn." 

Tenk om vi heller var samlet i en felles fred. Det var et ønske som kom fram i denne henvendelsen. 

Så hva er fred? I samme artikkel peker Tore Johnsen på at det samiske ordet ráfi også kan bidra til en dypere og utvidet forståelse av fred.  

Fred har en relasjonell karakter, der fred uttrykker virkeliggjøringen av en verden bygget på likeverdige relasjoner. Altså en fred mellom mennesker, fordi vi alle er like mye verdt. 

Fred viser til Guds dynamiske og verdensordnende kraft, en kraft vi kan påkalle og betro oss til. Altså en fred som kommer fra Gud og Guds måte å ordne verden på. En fred i Guds navn. En fred i Guds kraft.  

Begrepet ráfi i nordsamisk hverdagskristendom gir innblikk i et alternativt, naturorientert kristent paradigme - altså en grunnleggende annen måte å praktisere kristendom på. Der samhandling og samvær med naturen ikke er skilt fra annen samhandling med mennesker. Der finner vi praksiser som å be om tillatelse eller fred før man høster av naturen eller setter opp et telt eller et hus. Naturen må møtes med ydmykhet og varsomhet. Slik man er mot mennesker er man også mot naturen - altså hele skaperverket. Av kirken har dette ofte blitt sett på som overtro, hedenskap eller magi.  

Kristen trosutøvelse blandt det samiske folk har antakelig med seg praksiser og erfaringer som på den ene siden er formet av en lang historisk mottakelse av kristendommen, filtrert gjennom samisk urfolkstradisjon, og på den andre siden er den formet av vestlig kristendom, med gresk forståelse der man i stor grad betrakter verden som hierarkisk oppbygd, fra ren ånd på toppen, til død materie på bunnen. 

Og den første teologiske forståelsen er nok ikke mindre kristen enn den andre.  

Jeg begynte med  Sigbjørn Skåden og boka hans. Jeg leser boka, og er vel kommet ca halvveis. Boka er en slags kriminalfortelling. Med en sulten predikant, en etterforsker som er tilbake i barndomsbygda og underfundige kvinneskikkelser i flere roller. Og mye merkelig mat. Kriminaletterforsker Huuva bor på pensjonatet og ved et tilfelle har han selskap med en prediaknt som er innom bygda. Samtalen mellom dem går slik: 

"Predikanten lener seg bak på stolen. Gransker Huuva før han svarer. 

Spørsmåla dine har eg ingen svar på, sier han. Du trur sanning er noko ein kjem fram til ved spørsmål og svar. Men slik er det ikkje. Sanningas stig går ikkje som ein samanhengande strek hit og dit til den til slutt leier til ein bestemt kjerne av sanning. Sanning er eit spektrum." Det får være prisvinnerens innspill til oss i dag – helt tatt ut av sin sammenheng. 

Jesus gikk omkring blandt menneskene. Han tok imot spørsmål - er det få som blir frelst. Kjemp for å komme inn, var svaret akkurat her.  

I dag på bots- og bønnedag får det bli et speil for oss alle. Som kirke har vi noe å tenke over. Vi må gjøre bot. 

Som søsken i Kristus har vi veldige muligheter til å leve sammen i nysgjerrighet og åpenhet, som grener på samme tre. Om ikke et vintre, så i allefall en seig og sterk fjellbjørk. Vi er Guds folk her i nord.. Det er her vi lever og her er vi kirke i dag. Sammen i Guds fred og sammen med Guds fred.  

May Line Angell